Vi ser at du bruker nettleseren Internet Explorer

Dette nettstedet er ikke tilpasset denne eldre nettleseren, som ikke har støtte for nyere funksjonalitet. Din opplevelse av aldringoghelse.no vil derfor bli forringet.

Vi anbefaler at du benytter en annen, moderne og oppdatert nettleser som for eksempel Google Crome, Mozilla Firefox eller Microsoft Edge.

Har du ikke mulighet til å bruke en annen nettleser kan du gå videre til våre mest besøkte sider ved hjelp av lenkene under:

Jeg forstår at min opplevelse av aldringoghelse.no ikke vil være optimal, men vil likevel fortsette å bruke Internet Explorer.

Marte Meo veiledningsmetode

Marte Meo er en veiledningsmetode som bruker film som arbeidsredskap. Metoden er kommunikasjons- og relasjonsorientert. Marte Meo kommer fra det latinske begrepet «mars martis» og betyr «av egen kraft».

Metoden ble utviklet i Nederland av Maria Aarts på 1970-tallet, på grunnlag av hennes erfaringer med samspill mellom foreldre og barn. Metoden har spredd seg internasjonalt og det er nå utviklet program innen mange fagområder, fra arbeid med premature barn til personer med demens. I demensomsorgen i Norge har metoden vært i bruk siden 2000.

Målet med veiledning med Marte Meo-metoden er at helse- og omsorgspersonell skal styrke sine mellom-menneskelige ferdigheter i møtet med personer med demens, en kompetanse som kan bidra til å snu motstand til samarbeid i daglige gjøremål samt forebygge bruk av tvang.

Metoden i korte trekk

Det gjøres korte filmopptak av dagligdagse samspillsituasjoner, vanligvis mellom pasient og pleier. Marte Meo-veilederen analyserer filmen og plukker ut små filmklipp som viser et positivt samspill. I analysen av samspillet vektlegges først og fremst de øyeblikkene der kommunikasjonen fremtrer som støttende, hensiktsmessig og der man ser rytme i samspillet. I veiledningen brukes filmklippene til å beskrive personens kroppsspråk og tolke personens opplevelse av situasjonen og behov for støtte, med utgangspunkt i grunnelementene (se nedenfor).

Videre i veiledningen brukes filmklippene til refleksjon rundt:

  • Pasientens perspektiv i situasjonen, hvilke behov og opplevelser pasienten prøver å formidle gjennom sin atferd
  • Pasientens reaksjon på helse- og omsorgspersonells tilnærming
  • Anerkjenne, styrke og utvikle kompetansen til helse- og omsorgspersonell i personsentrert og relasjonsorientert omsorg.

Et viktig spørsmål i veiledningen blir: hvordan gjøre mer av det som fungerer? Som en oppsummering av veiledningen setter man opp arbeidspunkter man skal jobbe med videre, i samhandling med personen. Det er som regel nødvending med to til fem runder med filmopptak med påfølgende veiledning for å komme fram til gode løsninger og hensiktsmessige tiltak.

Målet med veiledningen er å støtte personalet og pårørende til å utvikle kommunikasjonsferdigheter slik at personen med demens opplever størst mulig grad av mestring i så vel samtaler som i ulike samhandlingssituasjoner.

Grunnelementer i funksjonsstøttende kommunikasjon

I en god samtale og i samhandling mellom personer er det en rytme hvor et initiativ fra den ene fører til en respons hos den andre. Det er denne rytmen i kommunikasjonen og omgivelsene som analyseres i filmklippene. Det kan være en ubalanse i maktforholdet mellom en person som har en sykdom/ skade og en hjelper, noe som kan føre til brudd i samspillets rytme. Ubalansen kan påvirke opplevelsen av likeverd. De funksjonsstøttende grunnelementene i kommunikasjonen benyttes for å skape meningsfulle relasjoner, til å forebygge og reparere brudd i samtale og samhandling.

Behovet for å være i rytme ivaretas ved at:

  • Kontaktetablering mellom hjelper og personen med demens skjer på en trygghetsskapende og tillitsvekkende måte
  • Personens oppmerksomhet og initiativ følges og blir satt ord på
  • Personen får vite hva som skjer og skal skje, trinn for trinn
  • Personen får anerkjennelse i handlingsforløpet
  • Personen får støtte til å starte og avslutte en handling
  • Personen får støtte til å tåle ubehag
  • Personen får tilpasset fysisk berøring
  • Personen får støtte til å reagere på andre og til å presentere seg selv

Referanser
  1. Alnes Eiang,R Marit Kirkevold og Kirsti Skovdahl, 2010.Insights gained through Marte Meo counselling: experience of nurses in dementia specific care units International Journal of Older People Nursing. Utg 25
  2. Alnes, Eiang, R., Kirkevold, M., Skovdal, K.(2011). Marte Meo Counselling: a promising tool to support positive interactions between residents with demensti and nurses in nursing homes.Journal of Research in Nursing. 16, 415-432.
  3. Andersen, Astrid Elisabeth. 2009. Metoden som kan forandre praksis- En grounded theory studie av Marte Meo terapeuter i demensomsorgen. Nordiska høgskolan før folkhælsovetenskap
  4. Andersen, Astrid Elisabeth, Munch, Marianne. (2013). Utfordringer og muligheter i samvær med personer med demens. Aldring og Helse, Sem.
  5. Aarts, M.(2008). Marte Meo. Basic Manual. 2. ed. Aarts Productions.
  6. Bråten, Stein. 2007. Kommunikasjon og samspill. Fra fødsel til alderdom. Tano Aschehoug.
  7. Buscher,M.,Goodwin,D.,Mesman,J.(2010). Etnographies og diagnostic work.Diagnosing and Acting upon Dementia: Marte Meo Palgrave. N.Y. 193-208
  8. Eidem Kruger, Ragnhild M, 2007. Det går an! Muligheter i miljøterapi. Tønsberg/Oslo: Forlaget Aldring og helse (kap. om Marte Meo)
  9. Gudex, Claire, Charlotte Horsted og Lone Bakke. 2008. Nytten av bruk av Marte Meo terapi i sykehjem. Sygepleiersken. Nr 18.(Lindegården)
  10. Hansen, Anette og Siri Ytrehus. 2011 Hvordan påvirker Marte Meo veiledning personalets opplevelse av mestring i demensomsorgen? Sykepleien Forskning: 01/11. OSLO
  11. Hafstad,R.,Øvreeide,H.(2004) Marte Meo – en veilednings- og behandlingsmetode. Tidsskrift for Norsk Psykologforeing.41, 447-456.
  12. Hafstad, Reidun. 2002. Funksjonsstøttende kommunikasjon med eldre som har svake og vanskelig tolkbare signaler. IFRU-kompendiumserie nr 4.
  13. Hem, Marit Helene, Elisabeth Gjerberg, Reidar Pedersen, Reidun Førde. 2010. Pleiepersonells erfaringer med å hjelpe personer med demens i personlig stell. Sykepleien Forskning. Nr 4, 2010; 5: 294-30
  14. Hyldmo,I.,Nordhus,I,H.(2004). Marte Meo: En veiledningsmetode anvendt i demensomsorgen. Tidsskrift for Norsk Psykologforening.41,16-20.
  15. Kitwood, T.(1997); En revurdering af demens
  16. Lunde,L,H., Munch,M.(2012). Marte Meo-praktikerutdanning i omsorgen for personer med demens.Demens&Alderspsykiatri,16, 3, 20-24.
  17. Munch,M.(2005).Marte Meo film-counselling, a supportive communication approach towards elderly with poor communication skills. O Mundo da Sause. Sao Paulo.29,528-535.
  18. Mol,A.M.,Moser,I., Pols,J(Red).(2010).Care in practice.Perhaps tears should be wiped away. Transkript Verlag.Biekfield. 277-300.
  19. Rokstad, Anne Marie og Kari Lislerud Smedbye (red.) 2008. Personer med demens. Møte og samhandling.Munch,M.,Kap 14, Marte Meo som veiledningsmetode. Akribe AS. Oslo. 312-339.
  20. Rokstad,A,M.(Red) (2012).Bedre hverdag for personer med demens. Lunde,Linn-H., Munch,M. Marte Meo – praktikerutdanning i omsorgen for personer med demens. Rapport. Aldring og Helse. Tønsberg, 109-133.
  21. Wogn-Henriksen,K.(1997). Siden blir det vel verre… Aldring og helse, Sem
Takk for hjelpen!
Noe gikk galt. Prøv igjen litt senere.
Sender…

Fant du det du lette etter?

0/500 tegn